MAIJAZZ. STAVANGER, DAG 4, 6. MAI: Så er vi over på mandag, som heller ikke er den enkleste dagen for å få folk over «dørstokken» og ut på festival. Tidlig på dagen gjorde jeg Stavanger sentrum, for å kikke litt nærmere på denne fine byen. Vågen, smugene, en tur oppom det som en gang het vannhullet Sting på toppen av byen ved Valborgstårnet, og vannspeilet og fontenen på Breiavatnet på vei tilbake til hotellet. Det viktigste med denne byturen var, når sant skal sies, at jeg hadde lagt igjen laderen til kameraet mitt hjemme. Og måtte oppsøke Japan Foto, for å få hjelp. Og de hadde, heldigvis, en lader som passet mitt ikke helt oppdaterte kamera liggende, så nå er jeg klar for fjerde dag med ladet kamera. Takk for utmerket service på Japan Foto!

Og i dag er staben til salt peanuts* doblet, slik at vi kan få dekket flere av konsertene. For selv om det ikke er altfor mange konserter denne dagen, er to av de mest interessante, på merkelig vis, lagt til samme tid, og med relativt stor avstand mellom spillestedene. Og siden vi er fotgjengere under festivalen, rakk vi, siden vi var to, begge de aktuelle konsertene.

Det vil si at vi hadde hovedfokus på konserten på Spor 5 med gitar/electronica-møtet mellom Stavangers egen gitarist, Alf Terje Hana, i møte med gitarkollega Eivind Aarset, som også trakterte elektronikk, koblet sammen med Jan Bang på programmering og live sampling. Samtidig var vi også ute på Tou Scene, hvor Stavangers kreative kollektiv, Kitchen Orchestra, hadde satt stevne med den britiske sopransaksofonisten Mike Fletcher i det nyskrevne prosjektet Silent Form. Begge disse konsertene var som skapt for salt peanuts*, så heldigvis hadde kollega Lars Mossefinn inntatt byen, slik at våre lesere kunne få med seg rapport fra begge konsertene.

En skikkelig Punkt-markering
Et møte mellom Eivind Aarset og Jan Bang lukter Punkt Festival lang veg. Og med den lokale gitaristen Alf Terje Hana som tredjemann, var vi klare for en tur inn i Punkt-land. Og for å sitere festivalprogrammet: «En trio like opplagt som en sinuskurve! De har ikke stått samlet på samme scene tidligere, men det må ha vært skrevet i stjernene at disse gutta framfører musikk i lag. Gitaristene Alf Terje Hana og Eivind Aarset har på mange vis samme CV. Begge hardtarbeidende musikere med alt fra kommersielle norske artister til avanserte jazzkonstellasjoner. Begge med genuin interesse for instrumentet og dets muligheter, begge med et åpent sinn for nye musikalske inn- og uttrykk, og begge dønn seriøse håndverkere. Men den kanskje aller største fellesfaktoren er deres åpenbare nysgjerrighet for kombinasjonen av et såpass «klassisk» instrument som elektrisk gitar og den grenseløse elektroniske verdenen. Jan Bang har lenge vært en nestor innenfor elektronisk musikk og samples. Aarset og Bang har samarbeidet siden tidlig på 1990-tallet i konstellasjoner med blant andre Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Sly & Robbie og Jon Hassell. Alf Terje Hana kan også få stempelet nestor i det stavangerske musikkmiljøet, en mann du kan ha sett på alt fra store stadion-konserter til egne konstellasjoner med internasjonale musikere som f.eks. Gary Husband og Stewart Copeland. Nå har vi fått til å koble dem sammen alle tre til en konsert der det ikke finnes begrensninger, bare muligheter».

Dette var et relativt spontant prosjekt, hvor de hadde øvd dagen i forveien, men hvor det var tydelig at det meste de hadde blitt enige om på «øvingen», var hvem som skulle ta initiativet til hvert musikalsk «strekk». Og det gjorde denne konserten til noe helt annet enn det man vanligvis hører fra Bang og Aarset på for eksempel Punkt-festivalen. For her kom gitarspillet til Hana inn som et «nytt» element, og la seg litt på utsiden av det vi er vant til å få fra de to «Punkterne». Spesielt syntes jeg det kom godt fram i de «strekkene» hvor Hana var den som tok initiativet. Han er en musiker som trives i en rekke forskjellige, musikalske sammenhenger, og denne kvelden syntes jeg at hans litt «spede» gitarspill kom veldig godt til sin rett. Innimellom trakk han også noe som kunne vært hentet fra countrymusikken, som Bang og Aarset hang seg på, og som Bang hentet fram igjen gjennom elektronikken i andre sekvenser i konserten, et element som, på mange måter, ble en «rød tråd» gjennom konserten, og som gjorde det hele til en svært hørbar forestilling.

Å høre Bang og Aarset sammen (eller hver for seg i andre sammenhenger) er alltid spennende. Aarset har en egen evne til å legge sine personlige og lange linjer som på utsøkt vis kommenterer det som ellers ligger i lydbildet. Han har en rekke gode ideer som han «tråkler» inn i det øvrige lydbildet, og som alltid låter forførende og deilig. Og med Bang ved sin side blir ideene lagret, kommentert og bragt tilbake i samplet form i andre sekvenser.

Men det var samspillet mellom de tre som fascinerte mest denne kvelden. At Hana er en litt annerledes gitarist enn Aarset gjorde prosjektet godt, og dette vil jeg si var såpass vellykket, at det må videreutvikles og presenteres også for resten av verden.

Med tradisjonen i bakspegelen
Den engelske saksofonisten, komponisten og forskaren Mike Fletcher har i prosjektet Silent Form vore oppteken av forma i musikken til Ornette Coleman i dei tidlege innspelingane som t.d. The Shape of Jazz to Come (1959). I ein blogg han har på nettsida si, (https://www.mikefletchermusic.com/blog) drøftar han med utgangspunkt i låten «Chronology» og eit sitat frå Gunther Schuller tradisjon og nyskaping hjå Coleman. Det velkjente kanin/and-perspektivet står sentralt hjå Fletcher. Han har nærma seg materialet gjennom det han kallar praksis-forsking med bruk av ein kvartett sett saman av han sjølv og Petter Frost Fadnes på saksofon, Olie Brice på bass og Dag Magnus Narvesen på trommer.

På konserten på Tou scene hadde han med seg Petter Frost Fadnes, barytonsaksofon, Arild Hoem, altsaksofon, Signe Irene Time, vokal, Didrik Ingvaldsen, trompet, Dominique Brackeva, trombone, Vidar Schanche, gitar, Thomas Bang, bass og Dag Magnus Narvesen, trommer i tillegg til seg sjølv på sopransaksofon og fløyte. Musikken veksla mellom korte skrivne sekvensar og gradvis glei over i kollektiv improvisasjon og ytringar frå dei ulike medlemene som etterkvart engasjerte heile eller deler av ensemblet. Time resiterte korte tekstsnuttar som «…trying to express the warmth, forget about the changes …» og «… blend your instrument with other instruments in order to make music …». På sett og vis stod dette som ein form for ideologisk overbygning, som sjølve ideen bak konserten.

Undervegs kunne ein gleda seg over ein serie improvisasjonar frå det sprelske koret til Ingvaldsen via ein groovy bluessekvens av Brackeva i beste Roswell Rudd-tradisjon der Schanche på elegant vis tok over stafettpinnen til eit langsamt oppbygd kor av Hoem der Bang og Narvesen tok heilt av. I ekstranummeret innleidde Fadnes med ei hylling til Davis S. Ware med ein solo på barytonsaksofonen før ensemblet kom inn, og det heile tona ut på vart og melodisk vis. Bandet spelte utan PA i eit lokale som ytte ensemblet full rettferd. Det er grunn til å sjå fram til Clean Feed-utgjevinga av prosjektet med forventning.

Nei! Coltrane skal ikke gjøres med glitter og fjas!
En av festivalens konserter man hadde regnet med ville selge en god del billetter, var konserten med den amerikanske altsaksofonisten Lakecia Benjamin Quartet som denne kvelden avsluttet programmet i Stavangeren. Hun har gjort seg bemerket på den amerikanske jazzscenen som en instrumentalist med egenart ifølge internettet. Hun har ifølge det samme internettet og fetivalprogrammet, delt scene med en rekke legendariske artister, inkludert Stevie Wonder og Alicia Keys, og som bandleder for Lakecia Benjamin & Soul Squad serverte hun, også ifølge programmet, funky og svevende souljazz.

Etter flere år i den litt kommersielle delen av den amerikanske jazzen, følte hun at hun ville dykke ned i den nære jazzhistorien. Albumet Pursuance: The Coltranes fra 2020 ble hennes store internasjonale gjennombrudd, hvor hun samlet de gamle Coltrane-bassistene Ron Carter og Reggie Workman og andre kjente jazzmusikere som vokalistene Dee Dee Bridgewater og Jazzmeia Horn, trommeslageren Marcus Gilmore, og fiolinisten Regina Carter, til to intense dager i studio der både John og Alice Coltrane ble feiret og nytolket.

Jeg har hørt dette prosjektet noen ganger de senere årene, og hvr gang har jeg egentlig blitt provosert. I starten var det en beskjeden, ung dame som gjorde så godt hun kunne med å tolke Coltrane på altsaksofonen. Og den første gangen aksepterte jeg det. Men dette prosjektet har slått solid gjennom i store deler av den «lettere» delen av jazzverden, og nå, etter å ha hørt henne tre eller fire ganger, synes jeg det er i ferd med å «gå over alle støvleskaft».

Nå har hun blitt en showstjerne i glinsende paljetter, som vil lage fest, på skikkelig «Las Vegas»-måte, som i ene øyeblikket vil feire «The women in Jazz», før hun i neste øyeblikk antyder at hun vil bosette seg i Stavanger, og hvor hun avtaler giftemål med en overlykkelig herre på første rad. Og musikalsk «raser» hun av gårde med et teknisk (sikkert) helt ok spill, hvor det er viktig å rekke over så mange toner som mulig. Dette gjøres foran et hardtarbeidende band, bestående av pianisten og organisten Tabor Gable, bassisten Ivan Taylor og trommeslageren E.J. Strickland.

De første låtene var heldigvis ikke Coltrane, men når hun fikk med salen til taktfast å rope «Coltrane, Coltrane, Coltrane» slik det sannsynligvis ble ropt på høyere makter under vekkelsesmøtene den gang Stavangeren var det gamle bedehuset Bethania. Og da hun satte i gang med en, etter min mening, kald, kjønnsløs og «flinkis» versjon av «My Favorite Things», som var omtrent like langt fra både Sound of Music og John Coltrane som det er mulig å komme, bestemte jeg meg for at nok får pina dø være nok. Noen ting er livet altfor kort til. Og mer enn en halv time med dette «Las Vegas»-showet hun holdt på med, var en halv time for mye. Dette var lureri fra ende til annen, fra en artist og et band som vil kommersialisere en av jazzhistoriens største personligheter, og et forsøk på å gjøre han til et kommersielt «produkt».

Jeg hadde håpet vi skulle fått noe annet enn denne Coltrane-hyllesten som hun har holdt på med siden platen kom i 2020, men hun (og sikkert et dyktig management) klarer fremdeles å lure publikum over hele verden, til å tro at dette er en flott hyllest til John og Alice Coltrane. Den danske forfatteren H. C. Andersen skrev i sin tid om «keiserens nye klær», og her fikk vi det i fullt mon, og det må Lakhesia Benjamin slutte med!

Og dermed var mandagen over for salt peanuts*. Men vi gir oss ikke enda, og plutselig er vi tilbake med rapporter fra tirsdagens program, hvor vi, blant annet, skal få et gjenhør med Nils Petter Molværs verk Khmer. Vi gleder oss!
Tekst og foto: Jan Granlie
Tekst (Kitchen Orchestra): Lars Mossefinn
Foto: (Kitchen Orchestra): Victoria Varzari / Maijazz

(Overnatting og billetter for salt peanuts* sin utskremte, er betalt av festivalen).

Jan Bang

Eivind Aarset

Alf Terje Hana

Mike Fletcher, Didrik Ingvaldsen og Dominique Brackeva i Kiitchen Orchestra

Signe Irene Time i Kitchen Orchestra

Dag Magnus Narvesen og Thomas Bang i Kitchen Orchestra

Signe Irene Time, Arild Hoem og Petter Frost Fadnes i Kitchen Orchestra

Lakecia Benjamin

Lakecia Benjamin Quartet