MAIJAZZ. STAVANGER, DAG 5, 7. MAI: Så nærmer vim oss slutten både for Maijazz 2024, og for salt peanuts* sitt besøk i oljebyen. Vi snur nesene våre nordover igjen i god tid før Thomas Dybdahl & Stavanger Symfoniorkester, Angelique Kidjo og Tord Gustafsen Trio setter sterk for årets jazzbegivenhet i Stavanger.
Men det var mer enn nok av spennende konserter også denne tirsdagen, og salt peanuts* sine utskremte valgte å starte med å gå i St. Petri kirke, for å høre Mansur Rajh og Liv Runesdatter Ensemble. Grunnen til dette valget var overhodet ikke at vi hadde noe spesielt behov for et kirkebesøk, men fordi denne sammensetningen virket ytterst interessant.
I går lovte vi å komme med en rapport Nils Petter Molværs fremføring av suksessverket Khmer, som var Tingingsverk under Vossa Jazz i 1996 under navnet Labyrinter, og som ble Molværes store, internasjonale gjennombrudd, og ett av prosjektene som for alvor var med på å åpne opp for den nye, norske jazzen på 1990-tallet. Men på grunn av for mange konserter samtidig, eller at de lå for tett på hverandre, rakk vi ikke ut til Stavanger Konserthus denne gang. Men vi omtalte prosjektet da det hadde relansering på Vossa Jazz i 2023, så vi valgte i stedet de nye prosjektene denne gangen.
Fribyforfattar i Sølvberget
Den jemenittiske forfattaren Mansur Rajih ((1958), frå tidlegare Nord-Jemen) har vore busett i Stavanger sidan 1998 som fribyforfattar. Han kom til Stavanger etter 15 år i jemenittisk fengsel som politisk fange. Her i Noreg har han gjeve ut tre diktsamlingar, Horoskop: Fengsel? Horoskop: Kjærleik (Cappelen, 2000), Så langt borte: Så nær (Cappelen, 2003) og Min brors smerte (Cappelen Damm, 2008); dei to første gjendikta av Tor Obrestad og den siste av Maria Aano Reme. Samarbeidet med Liv Runesdatter har strekt seg over meir enn ti år. Med poesien til Raijh og musikken til Runesdatter har dei gjort meir enn 350 konsertar i Europa, Midt-Austen og Kaukasus i samarbeid med musikarar frå ei rekkje land. I samarbeidet mellom kyrkjelyden, Sølvberget (biblioteket i byen) og Maijazz har dei to fått med seg eit ensemble sett saman av Ahmad Al-Khatib, oud, Torben Snekkestad, saksofonar og trompet, Youssuf Hbeish, perkusjon, Harpreet Bansal, fiolin og Svante Henryson, cello. Al-Khatib og Hbeish er palestinske musikarar.
Rajih las tekstane på arabisk og Runesdatter song dei norske gjendiktingane. Menneskeverdet som tema står sentralt hjå Rajih. «Jeg er ikke skapt til underkastelse» heitte det i den andre låten, og i den fjerde låten var ei av verselinjene «Undertrykkelsen har kun ett uttrykk». Menneskeverdet som tema blei understreka og aktualisert i den sjuande låten, «Krigsglimt». Al-Khatib komponerte låten under den siste intifadaen i heimen sin i Ramallah saman med kona og det nyfødde barnet deira med israelske tankskanoner peikande mot husveggen.
Musikken har eit arabisk preg, og ensemblet var på suverent vis med å understreka det særeigne i musikken. Snekkestad leverte ein del intense kor, spesielt soprankoret på tittellåten, «Likevel synger de», var imponerande. Til og med Rajih, som elles sat som ei saltstøtte, snudde seg og drog på smilebandet. Henryson blei katalysatoren mellom den norske og den palestinske delen av bandet. Mellom han og Al-Khatib byrja det å skje ting gjennom konserten, men her er meir å henta gjennom meire samspel.
Runesdatter syng fint med klar diksjon og rytmisk tryggleik i ein stil som kan minna om Tone Hulbækmo. Ho hadde full kontroll på arrangementa og var trygg i rollen som orkesterleiar. Ein flott og tankevekkjande konsert!
Sør-Afrikansk studentmøte med sterke tradisjoner i Stavanger
På Spor 5, skulle vi høre den sør-afrikanske saksofonisten Shannon Mowday sammen med Bjergsted Jazzensemble, et stort ensemble med base på jazzutdanningen ved universitetet i Stavanger. Mowday ledet også et prosjekt på Vossa Jazz tidligere i år, da med Bergen Big Band, en konsert vi dessverre ikke fikk med oss på det tettpakkede Vossa Jazz-programmet. Så nå benyttet vi sjansen til å få oppleve denne kruttønnen av en saksofonist og orkesterleder i levende live.
Maijazz har lang tradisjon for å utfordre Bjersted Jazzensemble til samspill med spennende artister under Maijazz, og denne gangen har de fått med seg Shannon Mowday, som er kjent for å veilede unge musikere i slike større band. Hun er en multiinstrumentalist, komponist, dirigent og pedagog som flyttet fra Sør-Afrika til Norge i 2009. Med utdannelse fra University of Cape Town og Norges Musikkhøgskole er det en eminent musiker og orkesterleder vi møter. Hun ble tildelt den prestisjetunge Standard Bank Young Artist Award for Jazz i 2007 og hun mottok Norsk Jazzforums Storbandpris i 2018. Og hun fikk Norsk Jazzforums Ungjazzpris for 2023 for sitt bidrag til ungdomsjazzen i Norge. I tillegg til å opptre og spille internasjonalt med egne prosjekter, har hun vært solist med alle de store symfoniorkestrene i Sør-Afrika. Foruten den unge gjengen fra Bjergsted har hun invitert med Olav Abildgaard på rap og trommer til dette prosjektet. Jeg gjorde noen forsøk på å finne ut hvem de enkelte musikerne i Bjergsted Jazzensemble var på dette prosjektet, men det måtte jeg, etter hvert, gi opp. For her snakker vi om ikke mindre enn fire profesjonelle musikere og mellom 20 og 25 studenter.
På begynnelsen av 1980-tallet var Stavanger en periode en av de mest spennende jazzbyene i Norge. Og grunnen var utvilsomt det som foregikk av spennende jazz på De røde sjøhus. Her drev Lisbeth og Terry Nilssen-Love (foreldrene til trommeslageren Paal Nilssen-Love) jazzklubb med konserter så godt som hver dag. Og en av de musikerne som ble kjent i Norge gjennom klubben var den britiske komponisten, pianisten, tubaisten og arrangøren Mike Westbrook. Han gjestet byen blant annet under Stavanger Festdager i 1984 med sitt store band.
Og da Shannon Mowday «sveivet» i gang Bjergsted Jazzensemble denne kvelden, var ringen på mange måter sluttet. For Mowday er en komponist som har store likheter med Westbrook. Mowday skriver, i likhet med Westbrook, relativt kompliserte og varierte komposisjoner som ligger ii den moderne delen av storbandkonseptet. For de unge musikerne gjelder å å ikke gjøre musikken for vanskelig å gjennomføre, men Mowday hadde, nesten på mirakuløst vis, klart å gjøre det enkle komplisert, slik at studentene, særlig i ensemblespillet, hørtes ut som drevne veteraner. Her er det nok av taktskifter og pågående musisering, og entusiasmen fra orkesterlederen smittet over på de unge musikerne som leverte nesten over evne.
Mange av oss vil at en jazzkomposisjon skal fortelle oss en historie (eller flere). Og det gjør virkelig Mowday med sine komposisjoner. Og med rapperen og trommeslageren Olav Abildgaard i front, fikk vi en nesten voldsom åpningslåt som, ifølge Mowday, handlet om «Me Too». De drøyt 20 musikerne som hadde fått presset seg sammen på scenen, viste seg som utmerkede ensemblemusikere, og i løpet av konserten viste også flere av dem seg fram som gode solister. Mowday ledet ensemblet med stor entusiasme, samtidig som vi fikk høre henne på altsaksofon, kontrabassklarinett og barytonsaksofon, noe hun mestrer like entusiastisk og energisk som måten hun leder ensemblet på. Og entusiasmen og energien smittet over på samtlige musikere i ensemblet.
Bjergsted Jazzensemble har opp gjennom årene gjort prosjekter og konserter med en lang rekke artister, som for eksempel Marius Neset, de har gjort plate den italienske bassisten og orkesterlederen Roberto Bonati, sammen saksofonisten Tor Ytredal, og mange av de musikerne som de senere årene har dukker opp fra Stavanger-regionen, har hatt sin bakgrunn fra ensemblet. Og denne kvelden kunne de plusse på nok en musikalsk suksess på listen. Og det fullstappede Spor 5, hvor en rekke medstudenter og venner inngikk, sørget for at ensemblet fikk ytterst god mottakelse.
Usagde ord
John Surman Quartet med John Surman (bassklarinett og sopransaksofon) (hovedbilete), Rob Luft (gitar), Rob Waring (vibrafon) og Thomas Strønen (trommer) har gledd mange med ECM-utgjevinga Unspoken Words som kom ut i februar i år. Materialet dei spelte var naturlegvis henta frå denne plata. Repertoaret blei spelt som eit par medleyar med ein liten verbal pause etter tittellåten. Surman fann grunn til å streka under at det kvartetten eigentleg heldt på med var kommunikasjon, og meir kommunikasjon resulterte i forståing og kjærleik. Det var ikkje naudsynt å nemna verken Gaza eller Ukraina.
Låtane blei ofte introdusert med ein kort sekvens duo mellom Surman og Strønen før Luft og Waring følgde på. I første låt fletta Surman og Luft melodilinjene sine saman til eit spanande flettverk med understøttande komp frå dei to andre. I andre låt blei ornamentikken til Luft noko overlessa. I det heile tykte eg at Luft var best når han heldt litt attende og danna eit klangleg og harmonisk tospann med Waring. Konserten var spekka med flotte kor der det er vanskeleg å plukka favorittar, men Strønen spelte som berre han kan på tittellåten, Waring gjorde fascinerande ting i øvre register av instrumentet. Luft var overveldande i ekstranummeret, og i same låt spelte Surman kor på bassklarinett som ei vidareutvikling av walkingbass-rollen på denne låten.
Det var utruleg mykje å setja pris på, og etterkvart blei PA-lyden i Folken ok, men eg tykkjer uttrykket er mest avklara når Surman kan liggja å sveva på det pulserande underlaget til dei tre andre. Her måtte han litt for ofte kjempa om merksemda i lydbiletet. Ein overivrig ljosdesignar blinka med ljosa som om dette skulle ha vore ein rockekonsert. På jazzkonsertar skal ein blinka med ljosa når baren er stengt og publikum ikkje vil gå heimatt. Å plassera kvartetten langt bak på den høge Folken-scenen var ein arrangørtabbe. Dette var eit typisk Spor 5-band! Men ein super konsert var det lell!
……….
Så takker salt peanuts* Maijazz for laget for denne gang, og melder oss allerede på til neste års festival. Det har vært noen dager med godt og variert program, med uenigheter i det altfor fåtallige pressekorpset om noen av konsertene, slik det skal være. Men skal man konkludere med noe, så var det at vi fikk mye god og variert musikk på festivalen dette året. Så håper vi at festivalen omsider får et større gjennomslag hos byens og regionens publikum, slik at neste års konserter blir fyllt opp av like mange entusiastiske publikummere som under konserten på Spor 5 i kveld. Vel blåst!
Tekst (Mansur Rajih og Liv Runesdatter og John Surman Quartet): Lars Mossefinn
Tekst (Shannon Mowday og Bjergsted Jazzensemble: Jan Granlie
Foto: Jan Granlie
(Overnatting og billetter for salt peanuts* sin utskremte, er betalt av festivalen).
Mansur Rajih
Liv Runesdatter
Youssuf Hbeish
Ahmad Al-Khatib
Svante Henryson, Harpreet Bansal og Torben Snekkestad
Shannon Mowday
Bjergsted Jazzensemble
John Surman Quartet
Rob Waring
Rob Luft
Thomas Strønen
